ANNA AKHMATOVA

Professor Erik Egeberg holder foredrag om den russiske poeten på

SLOTTSFJELLSMUSÉET 21. november kl. 19.00.

Slik står statuen av ANNA AKHMATOVA i ST. PETERSBURG. Bildet til høyre viser Natan Altmanns portrett av henne.

(Foto: Tove Gleditsch Lie)

Amedeo Modigliano: Anna Akhmatova	Erik Egeberg fortalte levende og interessant om Anna Akhmatova

Vi i Zazjigalka har lenge hatt lyst til å presentere Anna Akhmatova i Tønsberg.Hun var en svært interessant kvinne som har betydd mye for mange mennesker og står sentralt i den russiske og sovjetiske litteraturhistorien.

Vi ble derfor veldig glade da professor Erik Egeberg sa seg villig til å vie en kveld til henne hos oss. Erik Egeberg har vært professor ved universitetet i Tromsø. Dit kom han i 1975 da russisk var helt nytt som fag ved det nye universitetet i nord. Siden den gang har han undervist gruppe på gruppe av studenter i russisk litteratur. Han har også oversatt mange bøker fra russisk, bl.a. Mesteren og Margarita av Bulgakov, Petersburg av Bjelyj og Anna Karenina av Tolstoj. Flere bøker om russisk litteratur har han også skrevet og har i det hele tatt vært en stor formidler av russisk litteratur i Norge.

Da Sovjet falt, og nye muligheter åpnet seg i samarbeidet, var han en av dem som stiftet en venneforening for Solovetskij klosteret i Kvitesjøen og reiste mange ganger dit. Han gledet oss i Tønsberg for tre år siden med å fortelle om dette eventyrlige stedet i Nord-Russland. Erik Egeberg er en avholdt foreleser blant studentene i Tromsø, og hans kunnskaper om russisk litteratur og russisk historie og kirketradisjon har vært og er en kilde til inspirasjon for mange mennesker.

Anna Akhmatova (1889-1966) var en av de mange forfatterne som utgjorde ”sølvalderen” i russisk litteratur. Det var en rekke diktere med Aleksander Blok, Andrej Bjelyj, Nikolaj Gumiljov, Sergej Jesenin, Vladimir Majakovskij og Osip Mandelstam i spissen. De holdt gjerne til i en kneipe som ble kalt ”Den omstreifende hunden” midt i St. Petersburg rett før revolusjonen. Der satt de til langt ut på morgenkvisten, leste opp dikt og diskuterte. Det var en temmelig frivol gjeng, og Anna var ofte et midtpunkt. Senere møttes de i ”Tårnet” til Ivanov der det også var diktopplesning til den lyse morgen. Diktene kunne komme rennende ut av mange av disse lyrikerne, som levde og åndet for kunsten.

Senere skulle denne sprudlende kretsen av unge mennesker få oppleve helt andre tider, og mange av dem skulle få et kort liv og en tragisk død. Anna overlevde dem alle, bar den tunge tiden under Stalin og levde helt til 1966 da hun døde som en gammel dame med et dramatisk liv bak seg.

Astrid Bjønness
17.11.12




ANNA AKHMATOVA

Det var en mørk vinterdag midt på 30-tallet. Blant de hundrevis av kvinner med grå ullsjal som sto i kø utenfor Kresty-fengselet i Leningrad, var det plutselig en som ble prikket på skulderen: Anna Akhmatova, som hadde vært en av de mest kjente poetene fra den russiske sølvalder på begynnelsen av århundret, var blitt gjenkjent. Sammen med alle de andre kvinnene hadde hun stått der i dagevis for å få opplysninger om sin sønn som var blitt arrestert. Sønnens far og hennes første ektemann, var blitt arrestert og henrettet noen år tidligere. Nå ville hun vite
hvordan det var med sønnen og forsøke å sende ham noe mat.

Kvinnen bak henne hvisket (alle hvisket her): - Kan De beskrive dette? - Ja, det kan jeg, svarte Anna Akhmatova, “og et smil kom over
det som en gang hadde vært et ansikt”. Slik beskriver hun det selv. Hendelsen skulle gi bakgrunn for hennes storverk “Rekviem” som
begynner slik:

“Det var den gang, da bare den
døde smilte, lykkelig over sin fred.
Da Leningrad gynget som en
unyttig ballast ved sine
fengslers side.
Da regimenter av dømte dro
bort vanvittige av pinsler,
og lokomotivfløytene sang
et kort farvel.
Over oss sto dødens stjerner
og det skyldfrie Russland vred
seg under blodige støvler
og de sorte fangevokters bildekk”.

Rekviem kom ut i Russland først i 1987.
I Anna Akhmatova - muséet i St. Petersburg finner man et lite metall askebeger. Det brukte hun til å
brenne diktene sine i. Hun skrev dem ned på papir, lærte dem utenat og lot andre lære dem utenat. Og så brente hun dem.


EN KORT BIOGRAFI

Født i 1889 utenfor Odessa ved Svartehavet av foreldre som begge stammet fra aristokratiet, kom hun til Tsarskoje Selo, en svært idyllisk liten by utenfor St. Petersburg som er kjent for Katarinapalasset og at den siste tsarfamilien satt i husarrest der før de ble sendt østover.

Hun begynte å skrive i 11-års alderen og fikk sitt første dikt publisert da hun var 17 år. Hun hadde møtt den kjente dikteren Nikolaj Gumiljov, og i 1910 giftet de seg. Deres bryllupsreise gikk til Paris der hun ble kjent med den italienske kunstneren Amedeo Modigliani som senere skulle male minst 20 malerier av henne.
Hun ble en del av den kunstneriske kretsen i St. Petersburg der hun leste opp sine dikt og ble kjent med diktere som Aleksander Blok og Osip Mandelsjtam og mange flere.
Hun skulle oppleve store tragedier da først hennes (da fraskilte) mann ble arrestert og skutt i 1921, og
hennes sønn, Lev Gumiljov, skulle bli arrestert og sendt i fangeleir flere ganger fordi han var sønn av sin far. Hennes tredje mann ble også sendt i fangeleir og døde der. Hun skulle også få oppleve at hennes nære venn og dikterkollega Osip Mandelsjtam forsvant i leir, og V. Majakovskij og Sergej Jesenin begikk selvmord og selv fikk hun ikke trykt sine dikt.

Hun livnærte seg av oversettelser og litteraturkritiker, men var så fattig en stund at hun sultet. Det var da hennes sønn ble arrestert.

Hun opplevde blokaden av Leningrad i Annen Verdenskrig, men ble evakuert til Tashkent der hun fikk tyfus. Tilbake i Leningrad i 1944 så hun byen som “et forferdelig spøkelse som lot som om det var min by”.

Da hennes sønn ble dømt i 1949, denne gang til 10 års straffeleir, forsøkte hun å få ham fri ved å skrive propagandistiske dikt. Først mot slutten av 50-tallet, da Stalin hadde vært død i noen år og Khrustsjovs “tøværsperiode” trådte inn, fikk hun igjen trykt sine dikt, og hennes samlede verker kom ut i 1965.

I sine siste år ble hun hyllet av mange, og hennes datsja utenfor Leningrad hadde hyppige besøk både av russiske diktere som Josif Brodskij (Nobelprisen 1987) og vestlige forfattere som Robert Frost og filosofen Isaiha Berlin, og i 1965 fikk hun lov til å reise til utlandet for å motta Taorminaprisen på Sicilia og et æresdoktorat i Oxford.

Året etter, i 1966, døde Anna Akhmatova, dronningen i russisk poesi. Tusener av mennesker møtte opp til minnestund for henne både i Moskva og St. Petersburg.

Vi vil gjerne presentere denne usedvanlige dikteren for folk i Tønsbergdistriktet.

Astrid Bjønness 25.10.12